Meny Toppmeny

Overspising mm.

Skrevet avInnlegg
7 år siden
Jeg har hatt passe god kontroll de siste 2-3 årene, har vært noen dager hvor jeg har overspist selvfølgelig. Men jevnt over har jeg klart meg veldig bra. Jeg har i grunn ikke følt at det har vært så stort problem. Jeg har holdt meg til lavkarbo så mye som mulig. Dette har fungert supert helt til jeg begynte med kcal-telling via VK(en nettside) for å gå ned de siste kg som jeg følte var i veien + få litt mer peiling på hva mat inneholder av kcal osv. Få mer bevissthet rett og slett. Her er det en rund skive som fordeler karbohydrater, fett og proteiner inn i kakestykker. Her ser man altså hvordan fordelingen er og hvor mye som er anbefalt.
Jeg kom jo selvfølgelig med min lavkarbolivsstil langt over anbefalte grenser på proteiner og fett men veldig lavt på karbs. Jeg prøvde å jevne ut dette ved å begynne å spise litt mer karbs igjen. Da innførte jeg havregryn, ris og litt mer knekkebrød og brød til mitt kosthold igjen. Goodbye lavkarbo!
Og da var også mitt helvete med overspising igang! Det gikk greit i begynnelsen men så ble inntaket større jo flere uker som gikk. Jeg trente selvfølgelig mer for å kompansere slik at jeg havnet i underskudd i kcal og slik at jeg fortsatt gikk ned i vekt. Jeg klarte å komme meg ned til 60-61 kg før det sa stopp. Da hadde jeg på 3 mnd klart å gå ned 5 kg ich, jeg følte at kroppen så knallbra ut, jeg var blitt akkurat så definert som jeg ønsket meg men jeg var utslitt, hadde stresset så mye at jeg hadde fått atopisk eksem igjen (har ikke sett det på meg på mange år nå). Jeg hadde jo også jobb og et sosialt liv ved siden av trening og mat. Jeg fikk helt panikk når jeg ikke fikk trent og ble i et utrolig grinete humør, ble skikkelig kjerring. Venner av meg reagerte og det gjorde jeg jo selv også. Jeg så jo selv at nå var det begynt å gå for langt.

Jeg prøvde da å ta til fornuft. Bestemte meg for at jeg måtte få kontroll på matinntaket igjen men da måtte jeg også få normalisert alle sider ved livet mitt. Jeg trappet ned treningsmengden til de vanlige 5 øktene i hverdagene à max 60 min, 2 intervalløkter og 3 styrkeøkter. Helgene var fridager evt langkjøring eller en eller annen type aktivitet som jeg selv ønsket å gjøre.
Ang kostholdet så prøvde jeg å holde meg til kcal grensa jeg fremdeles hadde i VK men jeg brydde meg ikke lenger om hvordan kakestykkefordelingen ble bare kcal ikke ble for mange. Jeg satte meg regler for inntak, og alt skulle planlegges dagen før. Dette fungerte i toppen 2 uker før jeg fullstendig sprakk med overspising igjen. Siden har jeg hatt et daglig inntak på 2-11 TUSEN kcal pr dag i 1- 2 mnd nå. Jeg har holdt meg til 5 faste treningsøkter i hverdagene og evt litt ekstra i helgene om jeg har ønsket det. Roen i meg har kommet tilbake, og selvfølgelig de kg jeg hadde gått ned.
Jeg har prøvd å jobbe med årsaker til hva som trigget overspisingen til å begynne med og til hvordan få kontroll igjen. Eneste jeg kommer på er at jeg hadde økt mengden av karbs i kostholdet mitt. Havregryn smakte bedre enn mye annet godteri så jeg spiste mye av dette men jeg klarte likevel ikke å styre meg selv om jeg var så mett og full i magen at det gjorde vondt. Jeg bare måtte spise. Jeg kaster ikke opp(heldigvis), fikser ikke å putte fingeren ned i halsen, det fungerer bare ikke for meg(nok en gang: HELDIGVIS). Jeg har gått tilbake til lavkarbo nå men sprekker til stadighet med gotteri osv særlig om jeg blir trist,skuffet o.l. men det blir færre og færre av de episodene med gotteri ser jeg nå. Jeg har fortsatt kcal-telling selv om jeg ofte ligger over grensa men jeg har skikkelig noia over å veie meg. Hater å se på vekttallet som er større enn jeg synes er behagelig og tenker stadig over at jeg må kun bruke målebånd og drite i den jævla vekta. Kg er bare et nr. Men det er jo også kcalorier, cm på målebåndet og kg på manualene osv. Overspisingen og alt dette med kroppsfokuset har blitt helt sykelig tvangspreget hos meg ser jeg. Er så innmari lei hele greia men jeg kan ikke gi meg nå synes jeg. Jeg må fortsette å jobbe med dette problemet til jeg har fått god kontroll igjen. Ellers vil hele greia gå i glemmeboka(for jeg glemmer, med vilje eller ikke men jeg glemmer) og jeg vil bare ese ut som ei hvetebolle og bli så misfornøyd med meg selv at jeg ikke ønsker å gå ut. Det er jo såpass ille alerede at jeg føler det er vanskelig å gå på treningssenteret for å trene, ha på meg de stramme klærne som viser at jeg ikke er like definert lenger osv. det gir meg et sterkt behov for å dekke meg til osv. Jeg er innmari misfornøyd. Men dette problemet sitter jo i mitt hode og jeg er åpen om mitt spiseproblem. Gidder ikke å skjule det rett og slett, det har gått så langt at jeg synes det er for slitsomt å skjule dette.

Dette er absolutt noe jeg må få hjelp til av profosjonelle. Jeg har fått henvisning til psykolog og tenkte å sende den til et DPS med avd for spiseforstyrrelser. Men det tar jo så lang tid å få svar på når en evt time er osv så jeg lurte nå på om dere her inne hadde noen erfaringer ang overspising, behandlingsmetoder og hvordan dette gjennomføres, egne opplevelser o.l. Kanskje har dere noen tips om en psykolog ang temaet som er veldig faglig dyktig og som dere kan anbefalle. Kjekt for meg å vite om DPS ikke vil behandle meg fordi de ikke synes mitt tilfelle er alvorlig nok for dem. Jeg lider jo ikke av overvekt, bulimi, anoreksia eller er såpass deprimert og utslitt at jeg har falt fra jobben så jeg kan ikke si at jeg har stort håp på DPS mene.. vet jo aldri.

Jeg vil helst ikke sitte inne med dette problemet alene. Er så fryktelig ensomt å kjenne på frustrasjonen over at ingen familiemedlemmer forstår problemet mitt og ikke minst: rett og slett ikke tar hensyn! Mangel på hensyn hos de man er glad i og er mye sammen med er helt forferdelig vanskelig å takle. Jeg har rett og slett droppet å være særlig sammen med dem. Må rydde opp i problemet mitt først føler jeg. Men dette kommer til å ta tid... lang tid ser jeg.
7 år siden
Mat ER godt. Jeg er redd du setter for grenser regler for deg selv. Jeg skjønner veldig godt hvordan du opplever det å ikke være så definert som du ønsker, men med mindre du skal konkurrere i kroppsbygging e.l., er det ikke normalt eller sunt å skulle være skrapa, spesielt ikke for kvinner. Du sier jo selv at du trenger å normalisere forholdet til både mat og trening, så da er du på god vei. Jeg tror noe av det viktigste du kunne gjort, er å finne andre målestokker enn vekt, for den kan være ganske misvisende. Jeg knuste badevekta i 1990, da min daværende, svært så blide, samboer gikk på vekta, fant ut hvor tung hun var og gikk rett inn i depresjon. Det hører med til historien at jeg selv hadde gått på diett til det punktet at jeg ikke ville spise annet enn en definert mengde mat hver dag, greide ikke å nyte en nydelig biff engang. Speilbildet juger også, så det er heller ingen god målestokk.

Noen triks som kan gjøre det lettere å spise normalt: Bytt ut badevekt med fettkaliper, kanskje det viser seg at du har helt normal fettprosent og slett ikke skal gå ned et gram? Unn deg en spisedag i uken hvor du nyter de tingene du forsaker resten av uken, da er det lettere å holde seg til sunt & passe forøvrig, og ikke minst, du får kontroll over NÅR du overspiser.
www.mylog.no - Din kostholds- og treningsdagbok